Einar Håndlykkens blogg

Her om dagen hadde jeg et innlegg i Klassekampen om alle de «hemmelige» gasskraftverkene som åpner i Norge. Uten rensing. Jeg snakker selvfølgelig om gasskraftverkene på norsk sokkel, som betjener oljeplattformer med strøm:

Det skal ikke gis tillatelse til nye urensede gasskraftverk i Norge. Det slår regjeringen selv fast i Soria Moria-erklæringen og i Klimameldingen. Men forpliktelsen gjelder bare for gasskraftverk som ikke har vann rundt seg.

Senest i sommer skjedde det igjen. Et nytt urenset gasskraftverk åpnet i Norge. Men det skjedde uten aksjonister som prøvde å stoppe det. Uten media til stede. Hvorfor? Jo, fordi det skjedde til havs, på norsk kontinentalsokkel. Det litt mer komplisert å komme seg til Skarv-feltet utenfor Nordlandskysten enn til Mongstad og Kårstø. Men dette kan likevel ikke være hele forklaringen for hvorfor et urenset gasskraftverk kan starte opp uten aksjonister til stede.

Forurensende gasskraftverk kalte vi i miljøbevegelsen dem i mange år. Da Kjell Magne Bondevik ble statsminister i Sentrumsregjeringen, dro han på ytterligere og kalte dem konsekvent for sterkt forurensende. Bondevik ble en helt for meg og mange andre miljøvernere da han 9. mars 2000 på vegne av regjeringen søkte avskjed for å hindre bygging av disse sterkt forurensende gasskraftverkene.

Ingen sterkt forurensende gasskraftverk ble bygget i Kjell Magne Bondeviks tid som statsminister. Til lands, vel og merke. For til havs ble det i samme periode gitt tillatelse til flere nye gasskraftverk på oljeinstallasjonene. Bondevik I-regjeringen ga tillatelse til gassturbiner på Huldra-feltet. Og Bondevik II ga feltene Kristin, Alvheim og Volve tillatelse til å produsere sterkt forurensende gasskraft. Selv om disse er noe mindre enn gasskraftverkene land, utgjør utslippene fra de Bondevik-godkjente gasskraftverkene nesten 500 000 tonn årlig, ganske nøyaktig like mye som alle utslippene innenfor kommunegrensene i Drammen og Stavanger til sammen.

Vi har sett det samme under den rød-grønne regjeringen. I 2007 vedtok Stortinget å tillate gasskraftverk på Skarv-feltet.  Også her et utslipp på om lag 500 000 tonn årlig. Og ikke er det tilbakelagte synder, heller. I sommer stilte regjeringen slett ikke krav om elektrifisering da man behandlet nye store investeringer på Ekofisk-feltet. Saken skal opp på ny i 2012, og dersom regjeringen fortsetter å se på klimagassutslipp fra gasskraftverk til havs med andre øyne enn fra gasskraftverk til lands, vil Norges aller eldste oljefelt produsere og bruke sterkt forurensende gasskraft i 40 nye år.

I samme periode som disse gasskraftverkene til havs har fått tillatelse, har regjeringen styrt etter regjeringserklæringer som sier at “nye konsesjoner til gasskraft skal basere seg på CO2-fjerning” (Soria Moria 1) og at “alle nye gasskraftkonsesjoner skal basere seg på rensing og deponering av CO2 ved oppstart” (Soria Moria 2). Riktignok har man gitt tillatelse til gasskraftverket på Mongstad, men dette har man lovet å rense.

Ellers møtes alle konsesjonssøknader om bygging av gasskraftverk med et absolutt krav om rensing, slik som Industrikraft Møre sin søknad om gasskraftverk i Elnesvågen.

Hvorfor denne himmelvide forskjellen? Hva var logikken i at sentrumsregjeringen gikk til det skritt å gå av for å hindre gasskraftverk på land, mens den samtidig ga tillatelse til gasskraftverk til havs? Kanskje er årsaken det fremmedgjorte forholdet vi har til oljesektoren i landet vårt, slik Aslak Sira Myhre påpeker i sin bok “Herskere og tjenere”?

Det som er sikkert er at en genuin vurdering av de miljømessige sidene av saken ikke kan være forklaringen på hvorfor gasskraftverk til lands og til havs behandles helt forskjellig. Et urenset gasskraftverk blir ikke mer miljøvennlig av at det står langt til havs. Snarere tvert om. Det står 174 store og små gasskraftverk og forurenser hver dag, året rundt, på norske borerigger og fells for dem er at de er ekstremt ineffektive. Bare om lag 30 prosent av energien blir brukt, halvparten av hva nye gasskraftverk på land gjør. Med andre ord gir dette store CO2-utslipp og dårlig utnyttelse av energien.

For å sette det hele i perspektiv, så har gasskraftverkene offshore et utslipp pr kilowatt time produsert strøm som er høyere enn hva kullkraftverk har. Så mens norske politikere snakker med bekymret tonefall om utslippene fra kullkraftverkene rundt i verden, så har vi våre egne kullkraftverk ute på sokkelen. Eller sagt på en annen måte: Vi baserer vår viktigste industrisektor på en energiproduksjon som i CO2-sammenheng er verre enn kullkraft.

Hva er så alternativet? Svaret er enkelt: Innlagt strøm. Alternativet til forurensende gasskraftverk på hver enkelt plattform er enkelt og greit å dra lange og avanserte skjøteledninger fra norskekysten og ut til installasjonene offshore. Slik kan vi forsyne plattformene med strøm fra land, den samme strømmen som du og jeg har innlagt i stikk-kontaktene våre. Den 1. oktober 1885 ble det første norske elektrisitetsverket satt i drift i min hjemby, Skien. 126 år seinere er det på tide at også oljesektoren får nyte godt av innlagt strøm fra de fantastiske, norske fornybare og utslippsfrie energiressursene.

At strømmen i disse ledningene vil være fornybar energi, kan vi fastslå med stor sikkerhet. Norge er i ferd med å gå inn i et betydelig kraftoverskudd som følge av mer regn og etableringen av det norsk-svenske el-sertifikatmarkedet. Kraftmengder tilsvarende mer enn 50 Altakraftverk er det nå lovfestet at skal bygges ut i Norge og Sverige før 2020.

Norge er et oljeland, ja vel. Og Sira Myhre har nok rett i at vi har et fremmedgjort forhold til oljenæringen. Men det på tide at vi er like strenge med oljenæringen som vi er med annen industriproduksjon og andre utslipp. Derfor er det er på tide at gasskraftverkene til sjøs blir behandlet som andre gasskraftverk.

Klimameldingen inngir ikke håp om noen snarlig utvidelse av norsk gasskraftpolitikk til også å gjelde kontinentalsokkelen. Selv om regjeringen sier at man ønsker mer elektrifisering, stilles det ikke krav om at alle nye olje- og gassfelt skal få innlagt strøm fra land. 174 norske sterkt forurensende norske gasskraftverk er tydeligvis ikke nok. Soria Moria gjelder fortsatt ikke til havs.

I dag skjer en ekstremt viktig ting i norsk klimapolitikk.

I dag, i statsråd i Henrik Ibsensgate 1, blir nemlig en ny miljøstandard for oljeindustrien vedtatt. OIjefeltet Martin Linge, som inntil i dag het Hild, skal bygges ut med kraft fra land. Martin Linge-feltet ligger omtrent 150 kilometer vest for Fedje, helt nord i Hordaland. Det vil si at en kabel med strøm fra utslippsfri norsk vannkraft strekkes under havet ut til Martin Linge-plattformen.

Viktig klimapolitikk.

Tenk deg en 150 kilometer lang sværing av en skjøteledning fra land ut til plattformene, så får du et inntrykk av hvordan elektrifisering fungerer. Oljeplattformer krever enormt mye energi, og bruker vanligvis gassturbiner for å få strøm til driften. Turbinene på norske oljeplattformer står for en tredjedel av alle norske klimagassutslipp, men med det som litt sleivete sagt er en lang skjøteledning med 90 000 Volt lavfrekvent vekselstrøm fra land, vil Martin Linge-plattformen ha tilnærmet utslippsfri drift. Dette er viktig klimapolitikk.

For med dette vedtaket setter regjeringen en ny standard i Nordsjøen som blir sentral i arbeidet til olje- energiminister Ola Borten Moe og miljøvernminister Bård Vegar Solhjells arbeid. Elektrifisering av Martin Linge-feltet er et miljøtiltak i særklasse, fordi det kutter utslipp fra et helt oljefelt, men også på grunn av signaleffekten: Når du kan gi kraft fra land til Martin Linge-feltet, kan du gi kraft fra land til alle oljefelt. Denne signaleffekten er viktig, siden elektrifisering som kraftløsning sparer atmosfæren for rundt 170 000 tonn CO2 årlig.

Og snart sluttbehandles også utbyggingen av oljefeltet Luno. Dette ligger omtrent 175 kilometer ut i havet fra Karmøy – lengre ut i havet enn Martin Linge-plattformen, men fremdeles fullt teknisk mulig å elektrifisere. Men her er det ennå ikke vedtatt å bruke kraft fra land, selv om plattformene på Luno dermed kommer til slippe ut store mengder CO2.

Bestemmer utslipp mange år frem i tid.

Martin Linge-feltet og Luno er ikke akkurat navn på alles lepper. Men utbyggingen av disse bestemmer utslipp som vil komme i mange tiår frem i tid. Ved å vedta utbygging av Luno uten å legge til rette for elektrifisering, står Regjeringen i fare for å gjenta Mongstad-skandalen, hvor utslippskilden bygges ut først, mens klimatiltaket blir utsatt på ubestemt tid.

I dag gleder vi oss stort over vedtaket om at Martin Linge-feltet skal elektrifiseres fra dag 1. Nå må Ola Borten Moe og Bård Vegar Solhjell sørge for å forhindre at en ny Mongstad-skandale skal skje, ved å sørge for at også Luno-feltet får ren strøm fra norsk vannkraft.

Lover godt for fremtiden.

Og pressemeldingen Borten Moe selv sendte ut i dag lover i så måte godt. Der heter det følgende: – Planene for Martin Linge-feltet viser at kraft fra land kan være hensiktsmessig for nye, selvstendige utbygginger. CO2-utslippene fra norsk sokkel blir med dette også mindre enn de ellers ville vært.

Dette innlegget er også publisert på e24. 

ZERO, NHO, Norsk Industri, OLF, IndustriEnergi og mange andre står bak et forslag om å opprette et klimatiltaksfond. Forslagsstillerne er ikke enige om alt, blant annet hvordan fondet skal finansieres (ZERO ønsker primært å øke CO2-avgiften offshore). Men det alle er enige om er at fondet bør gå til å finansiere klimatiltak. Dette har fått både Aftenposten og Dagens Næringsliv til å hisse seg opp på lederplass.
«Staten bør ikke betale forurenseren», het lederen i Aftenposten 7. mars. Og både her og i DN oppheves prinsippet om at «Forurenseren skal betale» til et nærmest religiøst mantra det ikke er mulig å gå bort fra. Om ikke utslippene kuttes basert på at forurenser har betalt, er det ikke så farlig med utslippskuttene, kan det virke som.
Nå kan det se ut som om SVs statssekretær Heidi Sørensen også har kastet seg på. I forbindelse med SVs landsmøte holdt ZEROs nestleder Unni Berge et innlegg på et verksted om klimapolitikk. Her presenterte hun blant annet forslaget om et klimatiltaksfond. Dette fikk Heidi Sørensen til å skrive på sin Facebook-side:
«Miljøstiftelsen Zero sier på SV sitt landsmøte at prinsippet om at forurenser skal betale ikke er viktig i klimapolitikken, men at det er viktig å få utslippene ned. Jeg er uenig. Jeg tror ikke vi kan subsidiere oss ut av klimaproblemene. Hvis forurenser ikke skal betale, hvem skal betale da?»
Heidi skal ha honnør for å ta debatten, det har vi for lite av oss miljøvernere i mellom. Men jeg har store problemer med å skjønne denne nesten dogmatiske troen på «forurenser skal betale»-prinsippet.
I klimapolitikken har vi enkelt sagt tre ulike måter vi kan bli kvitt utslippene på.
* forbud og påbud
*avgifter
*subsidier
I tillegg har vi kvoter, som er en slags kombinasjon av forbud og avgifter. Grunnlaget for mitt klimaengasjement er å bli kvitt klimautslippene. Hvilken av disse nevnte metodene som brukes, er mindre viktig for meg. Derfor har jeg liten forståelse for de som sier at de bare vil løse klimaproblemet så lenge det skjer på akkurat den måten de foretrekker. Slik har jeg lenge oppfattet en del samfunnsøkonomer. I Finansdepartementet og blant våre viktigste politikere fins det mange som også tenker slik. Det er synd hvis Heidi Sørensen også melder seg inn i klubben «My Way Or The Highway».
I ZERO jobber vi for ulike virkemidler til ulike formål og situasjoner. Noen ganger er vi for avgifter (fx på fossil olje til oppvarming), noen ganger påbud (fx om elektrifisering) og andre ganger subsidier (fx vindkraft). Og stort sett viser vi ulike virkemidler som kan nå det samme målet om utslippskutt.
Men å velge seg ut ett av disse virkemidlene og si at utslippskutt bare skal skje på akkurat denne måten, gjør at det blir vanskeligere å vinne fram.
I Norge har vi CO2-avgifter på en rekke områder. Det er bra. Problemet er at disse avgiftene på en del områder – sånn som i oljesektoren – har sluttet å utløse nye tiltak. Da havner vi kjapt i en situasjon hvor forurenser betaler, og fortsetter å forurense. I et perspektiv hvor det viktigste er å skaffe inntekter til statskassa, er det sikkert greit. Men poenget med prinsippet er at forurenser skal betale slik at hun slutter å forurense. Hvis det noen ganger er mer effektivt å betale forurenser for å slutte å forurense, gjerne for meg. Noen ganger er pisk best, andre ganger gulrot. Det viktigste er at virkemidlene virker.